Navneskikk i eldre tider
Det kan nesten sies at det var tre forskjellige navnetyper i tidligere tider. Døpenavnet, eller fornavnet, var det viktigste. De fleste ble omtalt med døpenavn. Det var først på 1800-tallet det ble vanlig med doble fornavn. Før den tid var et navn det vanligste, selv om det kan finnes dobbeltnavn før denne tid i de ulike landsdeler.
I tillegg til døpenavnet ble de fleste identifisert med patronymikon, som er fars navn som ble tillagt endelser som -son/sen eller søn hos guttebarn, mens pikebarn fikk -dotter/-datter som endelse. Det var først rundt midten av 1800-tallet vi kan si at disse endelsene "stivnet" og dermed beholdt sine endelser som faste slektsnavn.
Det tredje navnet forteller oss gjerne hvor vedkommende bodde. Noe som dermed endret seg etter hvert som man flyttet og dermed kan det gi litt av noen nøtter for oss, samtidig som det jo også forteller om vedkommende var mye på flyttefot som husmann.
I byene var ikke dette så alminnelig, mange tok imidlertid navn etter det siste stedet de bodde som fast etternavn når de flyttet til en by.
Adelen og embetsmenn tok faste navn allerede på midten av 1600-tallet. Kvinnene i disse familiene beholdt i mange tilfelle sine "pikenavn" selv om de giftet seg. Prestene gjorde i mange tilfelle det kunststykket å "oversette" navnet til latin. Det mest kjente tilfeller av slik "latinisering" er nok stedsnavnet Bruby som ble til Pontoppidan ( latin: pons=bru, oppidum=by) eller som i skuespillet Erasmus Montanus ( Rasmus Berg)
Håndverkere som kom til Norge tok i mange tilfelle sin yrkesbetegnelse som etternavn: Shreiner ( snekker ), Müller (Møller) osv.
Ett godt oppslagsverk for navnetradisjoner er Norsk personamnleksikon fra Det Norske Samlaget
( Source: dordanord.net/slektkurs)